Bergen-Loen

Onsdag morgen var følgebilen lastet, og vi kunne sette kursen mot nord. Den fine morgensolen ble gradvis svakere, og når vi kom til Radøy var solen vasket bort. En skikkelig høststorm, og slagvatn. Heldigvis medvind hele veien til Leirvåg, og der lå ferjen og ventet på oss. I Sløvåg var det om mulig enda friskere vær. Vi fikk smake vinden når vi rundet Sløvåg og sykkelen sto omtrent stille, på flaten, med fullt pådrag. Heldvigvis trakk vi mot nord, og Rutledal.
Regnet pisket i ansiktet, vannet fosset, spruten sto fra dekkene, vinden rusket og rev i kroppen, pekefingeren til Johannes røk til på denne deletappen.
Kvinnfolk og barn ble plassert i følgebilen mens Jarl Petter og jeg syklet videre fra Rysjedalsvika til Leirvik, ingen lang tur, bare som en aperitif å regne.

I Leirvik traff vi også en voksen mann som var på sykkeltur fra Lindenes til Nordkapp. Og uten etterforsyninger, kunne det se ut til, med tanke på oppakningen. Han var naturligvis som 70-åringer flest tidlig oppe, og langt avgårde før vi hadde fått i oss nok frokost, kaffe, og tran.
Ellers var det fortsatt vått på klatringen over til Dale. Like etter Dale var det noe vegarbeid, så syklingen foregikk i sleip gjørmegrus, og tunnelene kunne vært stukket i fylla. Vi fikk spylt sykkel og mannskap i neste foss, og med det regnet vi hadde med oss, var stort sett fjellsidene bedekket av fosser. Hardt høyre inn mot Bygstad, før klatringen til Bringeland, og videre over mot Førde. Ned Halbrendslia var det bare å blinde igjen, og smile. Førde i sikte, og vandrerhjemmet hadde vi for oss selv. Gode tørkemuligheter var helt sentralt.
Så ut i Førde forå gjøre byen utrygg, med god hjelp av kjentmann Nils. Ordføreren hilste vi også på, og han var mektig imponert over den overmenneskelige ekspedisjonen vi var ute på, og var villig til å åpne Naustdalstunnelen for sykling en kortere periode, men vi valgte den smale sti over Golanhøyden. Herlig å brenne litt energi. Selv gamleveien avsluttet på toppen med en mørk og fillete tunnel. Jeg gikk rett i hullet, antakelig en av de mest solide hole-in-one der oppe, men formen var fortsatt fin.
Etter en lang oppoverbakke kommer det alltid en kald nedoverbakke, så også denne gang, og nederst i dalen ble vi møtt av pressen.

Utover mot Florø, fant vi et veikryss, det var det plain sailing. Litt småkupert var det også etter at jeg overtok følgebilen, men betydelig lettere opp til Magnhildsskar enn over Golan. Ut av Magnhildsskar-tunnelen møtte vi solen, og siden så vi oss aldri tilbake. Ned dalen, og rundtover mot ferjen, fikk noen ambisjoner om å nå ferjen. GPS’en fortalte at med et snitt på 60 km/t ville jeg komme 1 min for sent med bilen, men syklistene gjorde et hederlig forsøk, og om ikke feltet hadde sprukket kunne det faktisk gått. Jeg derimot hadde Smiths på øret, og nøt utsikten.
Det var et riktig valg å stoppe litt på dette ferjeleiet, for å nyte varmen. Ferjen ut til Bremanger brakte oss fra sol og varme til kulde og vind. Frode gikk rett i veggen, etter å ha slengt kraftig med kjeften for småsutringen, gikk han rett i kartleserposisjon og ble der. men han var skjønt enig med seg selv om at sykling i Bremanger nok var fantastisk. Han villle bare prøve bil-tilværelsen.
Kalvåg var flott. osv.
Rett til Oldeide, og ny venting på ferje.
Måløy og Kraftstasjonen restaurant var en fin prikk over i’en. Bob Dylan har nådd helt til Måløy.
Lørdagen opprant med flott vær, og vi rullet rolig avgårde mot Nordfjordeid. flott å følge Nordfjorden fra ytterst til innerst. Nordjordeid fortjente en litt lengre stopp med boller og brus, 2 sugerør.
Så videre til Stryn, fortsatt i fint driv. Loen var målet og vi presset oss gjennom storbil-kortesjen i Stryn. Alexandra og boblebadet smakte godt.

Bilturen hjem gikk forbi Olden og Innvik over Utvikfjellet, til Byrkjelo, før raka veget hem.

Fin tur, ca 47 mil med sykkel. Lite trafikk, fine veier, kanskje litt for flatt, og tidvis veldig utsatt for regn.

Comment are closed.