sykkeluke på Mallorca

Arna Sykleklubb på Mallorca

I likhet med de fleste profflagene legger også Arna sykleklubb minst en av treningsleirene til Mallorca hvert år. Mallorca har et enestående tilbud til syklister når det gjelder veinett og valgmuligheter. Manager, trenere og øvrig støtteapparat i Arna SK har gjennom årene blitt veldig godt kjent i området, og kan derfor fokusere på å sette opp et variert treningsprogram av langkjøring, bakkeintervaller og tempotrening.

Dag 1. Speed and precision

Første dagen ble vi delt inn i mindre grupper for trening på tempokjøring. Vi kjørte ut fra Platja de Palma i nordøstlig retning, gjennom idylliske sykkelveier, og fikk tid til å nyte været og omgivelsene under oppvarmingen. Så kom vi inn på veien som var av riktig kvalitet for tempodragene, store oversiktlige veier, med lite trafikk. Gode og tydelige tilbakemeldinger internt i laget, og fra kaptein, ga klare forbedringer på fartsavpasning og teknikk gjennom økten. Faktisk gikk siste runde raskere enn første runde, noe som forteller at friske bein ikke kan kompensere for jevnt samlet og teknisk riktig kjøring.

Dag 2. rett og slett lett

Første del av dagen var det samlet rolig langkjøring, østover langs kysten. Dette var fint restitusjonstrening etter gårsdagens tempo, og ledet oss inn til Sa Rapita for lunsj. Resitusjonsøkten ga mulighet for å en prat i feltet. De erfarne syklistene hadde naturligvis stor glede av å treffe igjen sine lagkamerater etter en lang og kald vinter, men var samtidig veldig imøtekommende overfor nye syklister som hadde dukket opp på laget. Andre økt på ettermiddagen ble det satt opp flere alternative grupper, hvor man selv måtte avgjøre hva beina tålte. Noen fortsatte rolig restitusjonskjøring i en bue tilbake til leiren, mens noen nå var klar for litt klatring. Klatringen gikk rolig og kontrollert, og man fokuserte på å holde seg i riktig pulssone. Men samtidig var det en mulighet for å markere hierarkiet blant klatrerne. Det gir nyttig info når man setter sammen lagene for sesongens ritt. Hvem setter standarden opp bakken, hvem har best nedkjøringsteknikk, hvem tar de lengste føringene på flatene. Flott utsikt der oppe fra klosteret på Cura.

Dag 3. Orient-ekspressen

Alle andre sykkellag skulle tydeligvis avgårde samtidig med oss ut fra Platja de Palma/Can Pastilla idag. Et evig tog av syklister så langt øyet kunne se, og fantastisk tålmodige bilister. Lurer på om de får skattelette for å være høflige mot syklister. For det er klart vi samlet sett legger igjen noen kroner i løpet av sesongen.
Arna lå samlet og profiterte på de elegante og lett gjenkjennelige sykkeldraktene i det noe uoversiktlige sykkelkaoset. Like før klatringen mot Orient fikk vi en del brosteinskjøring. Med det veivedlikeholdet og dekket vi kan oppleve på norske vestlandsveier var dette nyttig teknikktrening. Og brosteinen på Mallorca er betydelig røffere enn brosteinen vi har i Bergen. Mer som å sammenlikne med en sykkeltur i fjæresteinene i Arnavågen. En periode tenkte jeg det ville vært mer behagelig å trille ned den nyrenoverte Stoltzekleiven. Men heldigvis ble vi ferdige med brosteinspartiet før klatringen begynte.
Motbakken ble kjørt kontrollert, og utforkjøringen like så. På hjemveien ble tempoet økt noe, denne gang var det spurterne som ville måle krefter med de nye på laget.

Dag 4. Alcudia, på det jevne

Dette ble en langkjøringsdag til Alcudia. Her ble det fokusert på å finne riktig marsjfart, jevn kjøring, og god kommunikasjon i feltet. Dette kan bli verdifull mengdetrening både til Trondheim-Oslo, Jotunheimen rundt, og ikke minst til de som skal kjøre Viking Tour. Fine tilbakemeldinger og en positiv tone gjorde at noen litt usikre veivalg bare ga nyttige ekstra kilometer. Overskuddskjøring fra start til mål.

Dag 5. Valdemossa-Soler, bakkedrag blant venner

I dag var det tid for en mer kupert løype i nydelige omgivelser. Det ble spesielt fokusert på teknisk riktig kjøring i motbakke, med variasjon mellom styrketråkk og høy frekvens, samtidig som pulssoner og wattmåler ble overvåket. Er bakken lang nok kan det lønne seg å kjøre med Lance Armstrong-frekvens, selv om man ikke bør følge kostholdet til den karen fullt ut.
Men er fjellet lavere, og stigningsprosenten fornuftig, må man være mentalt innstilt på å øke girutvekslingen for å få riktig kjørefart. Anbefalingen om å kjøre på lette gir og bli sittende i motbakkene er utdatert. Det blir for enkelt. Nå er det variasjon, gjerne mer stående, med hardere utveksling som gir best effekt. Riktig tenking, og evne til å presse smerteterskelen er også viktig på vei opp. Man får uansett hentet tilbake den ekstra brukte energien når man skal ned igjen fjellet. Da tar man en bar og riktig drikke. Og nyter livet.
Ned fra fjellene ble det eksperimentert litt med ulike personer i tet. De største syklistene i front ga som ventet best fart på feltet totalt sett. Tyngdekraften må man spille på lag med, ikke minst i sykkelsporten.
Selv om dagen hadde gitt en del klatring, var det fortsatt fartsressurser i feltet på vei tilbake mot leiren. En del slitne tyskere ble plukket omtrent som modne plommer.

Dag 6. Porto Petro, restitusjon og fartslek , i herlig blanding

Det var tid for en dag med restitusjonstrening. Rolig kjøring østover på øyen, som vanlig 22 grader og sol fra skyfri himmel. Færre andre sykkellag på veiene i dette området, og lite biler, derfor fikk vi god plass til kjøring som lag. Treneren filmet teknikken til den enkelte. Dette gikk vi gjennom i plenum på oppsummeringsmøtet etter treningen. De aller fleste fikk tips om mindre justeringer de kunne teste ut neste dag.
På vei tilbake til leiren var mange godt restituert og kunne starte fartsleken.
Fartsleken starter med at man passerer, og ser om noen napper på hjulet. Tar de hjulet og kaver opp pulsen er det et billig poeng. Veldig fin måte å holde fartsressursene ved like på, og begrense restitusjonseffekten.

Dag 7, bakkedrag

På siste dag var det tid for å oppsøke nærmeste fjell og kjøre bakkedrag. Det ble eksperimentert med tråkkfrekvens, samtidig som det ble fokusert på teknikk og opptråkk. De sterkeste klatrerne var fortsatt sterkest. Ingen av nykommerne i laget klarte å forstyrre det etablerte klatrehierarkiet. Og erfaring var også denne gang mer verdifullt enn det ungdommelige overmot. Trøsten får være at erfaringen kommer til slutt, om man bare fortsetter å sykle.
Men det blir ikke lett å kjøre seg inn til fast plass på dette laget, det er klart.
Gleder meg til å se en Arnatrøye foran meg i feltet igjen…

Comment are closed.